
Alle mennesker trenger komplimenter. Særlig når man ikke er 18 år og det lenge siden man hadde sprettrumpe og sprettpupper.
I går ga jeg et kompliment til en kollega. Så fin genser du har på deg, den fargen er bare så fin til deg for den får øyene dine så fint frem og du har jo så fine øyne. Hun ble helt satt ut hun og begynte nesten å rødme og sa: Blir satt ut jeg, er ikke ofte jeg hører sånn.
Før i tiden fikk man komplimenter i hytt og pine og mange kom fra det motsatte kjønn. Man kunne gå forbi en gutte gjeng på gata og alle snudde seg og syns du var fin. Man ble faktisk litt bortskjemt på komplimenter (og her må jeg skyte inn at det hadde jo vært fantastisk må man kunne spare på de komplimentene man ikke ville ha da og ta de frem sånn rett etter man hadde født og skulle på badeland med familien eller når man var gravid i uke 38).
Å få komplimenter fra det motsatte kjønn har ikke skjedd på lenge, veldig lenge.
Men for et stund tilbake skjedde dette med meg. Var ute og gikk og skulle til bakeren. Utenfor bakeren satt det en manne-gjeng og når jeg gikk forbi kjente jeg øyene deres i nakken og jeg velger å tro at det ikke var pga at jeg hadde puttet skjørtet oppi strømpebuksa (jeg er for øvrig sikker på at skjørtet var utenfor strømpebuksa) eller noe sånt men at de syns jeg var fin.
Ikke var det en samling av Brad Pitt lookalikes men helt vanlige mannfolk, noen av de var også godt voksne. Mulig også at noen av de hadde ølmage og var svært tynne i håret. Men hva gjorde vel det, jeg svede hele dagen og den følelsen av at noen syns du var riktig så fin var god. Jeg var blid som en lerke hele dagen.
Så i morgen syns jeg du skal gi et kompliment og det må være et ekte et ikke noe "juge kompliment"